HØRINGSUTTALELSE
til forslag til nasjonal ramme for vindkraft
fra aksjonen «Nei til vindindustri i Sømådalsfjella, Øversjødalen og Tolga Østfjell»

   
Aksjonen «Nei til vindindustri i Sømådalsfjella, Øversjødalen og Tolga Østfjell» har utgangspunkt i Facebook-gruppa med samme navn.
 
Høringsuttalelsen er skrevet av Kristin Lund.

Det kan bli noen endringer i bildeutvalget fram mot høringsfristen.


  

Kjære leser, vi erfarer at mange som har signert en uttalelse fra før, tenker at de ikke trenger å signere denne høringsuttalelsen fra Facebook-aksjonen også. Slik er det ikke. De andre uttalelsene er dekkende for enkelte grupper, som for eksempel hytteeiere og bygdekvinnelag. Denne «store» uttalelsen er ment å være dekkende for alle. Vi håper derfor at alle de over 1.500 medlemmene av Facebook-gruppa – og flere med! – tar seg tid til å signere denne uttalelsen vi har laget på vegne av Facebook-aksjonen.

Vær med og redd fjellet!


Innhold

Sammendrag

1: Generelle bemerkninger

2: Forslagets betydning for omkringliggende verdensarvområder og verneområder

3: Betydning for berørte bygder, næringsliv og turisme i Nord-Hedmark

4: Redegjørelse for eksisterende frilufts- og naturverdier

Sammendrag

••• Aksjonen «Nei til vindindustri i Sømådalsfjella, Øversjødalsfjella og Tolga Østfjell» ber om at det utpekte området i Nord-Hedmark tas ut av den nasjonale rammen for vindkraft i sin helhet. Området ligger mellom de fem kommunene Engerdal, Rendalen, Tynset, Tolga og Os i de nordre delene av Hedmark fylke og utgjør et åpent, sammenhengende og tilnærmet inngrepsfritt høyfjellsområde med enkelte karakteristiske topper med alpint preg. Området er forholdsvis lite med få naturlige barrierer. Landskapsvirkningene ved vindkraftutbygging i deler av området vil derfor være store for området som helhet.

••• I rapporten er det vist til at NVE har innhentet kunnskapsgrunnlag fra Riksantikvaren og Miljødirektoratet. For dette området er det imidlertid ikke tatt hensyn til kunnskapsgrunnlaget, idet NVE ikke har tatt til følge fagetatenes synspunkter og eksklusjonsforslag, men kun har lagt vekt på tilgjengelige vindressurser.

Det inngrepsfrie høyfjellsområdet NVE foreslår å benytte til vindindustri, er svært viktig for omkringliggende fjellbygder. Sentrale myndigheter må respektere et tydelig og unisont nei fra de fem kommunene som grenser til området. Vi minner om at regionen har bidratt med fornybar energi ved nylig utbygging av Tolgafallene.

••• Vi har merket oss at regjeringsmedlemmer har framholdt at stortingsbehandling ikke er nødvendig, fordi det ikke er tale om en utbyggingsplan, og at konsesjonsprosessen fortsatt skal avgjøre om utbygging av konkrete prosjekter vil finne sted.

Stortinget behandler ikke enkeltkonsesjoner hverken for vindkraftutbygging eller i andre sammenhenger, med mindre det foreligger helt særegne forhold. Dersom Stortinget ikke tar stilling til utpekingen av egnede områder i rammeplanen, innebærer det derfor at Stortinget ikke vil ta stilling til spørsmålet om hvor og i hvilken grad inngrepsfri natur skal benyttes til vindindustri.

Fordi rammen vil ha stor betydning, både for Norge som nasjon og for berørte kommuner krever vi at den nasjonale rammen for vindkraft behandles av Stortinget.

••• Det utpekte området i Nord-Hedmark ligger i direkte tilknytning til både verdensarv og nasjonale verneområder. I nord grenser området i sin helhet mot verdensarvområdet Røros bergstad, slik det ble utvidet med Cirkumferensen i 2010. I øst grenser området mot Femundsmarka nasjonalpark og Gutulia nasjonalpark, bare adskilt av Femunden. I syd grenser området mot Bjønnberga og Isteren Naturreservat og Sølen Landskapsvernområde.

Omfattende utbygging av vindindustri i influensområdene til verneområdene, vil redusere verneområdenes verdi i vesentlig grad og frata regionens verneområder sitt særpreg. I lys av departementets omgjøring av NVEs konsesjon i Kvitvola, er utpekingen nærmest uforståelig.

••• I forslaget påpeker NVE at det er lite bebyggelse i det utpekte området i Nord-Hedmark, slik at konfliktpotensialet ved en utbygging kan være lavere enn i andre områder. Dette er en feilslutning. Det ligger i fjellbygdens natur at det bor færre mennesker der enn i nasjonale og regionale befolkningssentra. Kultur og levemåte i fjellbygdene er imidlertid uløselig knyttet til fjellområdene og naturen de inngår i.

Det er selve identiteten til fjellbygdene som går tapt ved industriutbygging i fjellområdet, som fem kommuner i fellesskap har holdt inngrepsfritt i generasjoner. Bolyst og nyetablering er i dette området helt betinget av bruk av de truede naturområdene ved jakt, fiske og friluftsliv.

••• Næringsgrunnlaget i fjellbygdene rundt det utpekte området i Nord-Hedmark er ensidig bygget opp rundet en kombinasjon av primærnæring og naturbasert turisme. All stedsutvikling er basert på disse næringsgrunnlagene i samvirke. Med utgangspunkt i det utpekte inngrepsfrie området satser de berørte kommunene bevisst i segmentet naturbasert kvalitetsturisme på en måte som er forenlig med verneformålene i omkringliggende nasjonalparker, verneområder og naturreservater. Regionen er også utpekt som satsingsområde for bærekraftig turisme av Visit Norway.

Det er regionens felles varemerke som «den siste villmark» som ødelegges ved NVEs forslag. Usikkerhet knyttet til om hele eller deler av området vil kunne bygges ut med vindturbiner, setter en umiddelbar stopper for all stedsutvikling knyttet til kvalitetsturisme i området.

••• Befolkningsgrunnlaget i det berørte området er, som påpekt i NVEs rapport, sårbart. Stedsutvikling er derfor ikke noe disse områdene kan vente med. Det er tvert imot maktpåliggende at den stedsutvikling som ligger i satsingen på kvalitetsturisme, videreføres. Vi legger til grunn at heller ikke sentrale politikere ønsker å legge ned fjellbygdene i området.

••• Vi mener NVE tar feil når de ensidig legger vekt på utbygging av infrastruktur i sin vurdering av et områdes verdi som friluftsområde. En slik tilnærming innebærer at et friluftsliv, som setter lite miljøavtrykk, verdsettes lavere enn den ressurskrevende delen av friluftslivet.

••• Det utpekte området i Nord-Hedmark er svært viktig for friluftslivet i regionen. Alle topper med alpint preg i de nord-østre delene av Hedmark ligger i eller i direkte tilknytning til området. Området er et av Østlandets aller beste padleområder med sammenhengende sjøer og vassdrag fra Hodalssjøene via Langsjøen til naturreservatet Isteren. Området er også kjent for godt sportsfiske. Tolga og Engerdals hytteområder ligger innenfor det utpekte området.

••• Intakt, villmarkspreget natur er allerede en knapp ressurs i Norge. Tilgang til slik natur har stor helsemessig verdi og bygger livskvalitet hos innbyggere, hyttefolk og tilreisende. Naturen produserer «grønn velferd». Det å miste naturherligheter som man er dypt forbundet med, har vi sett kan skape dyp sorg, fortvilelse og sinne. Både den oppbyggende mentale verdien av å ha tilgang til ekte natur, og den tilsvarende sorgen som stedstapet frembringer, har vært sterkt underkommunisert.

Vi mener at det å beholde naturherlighetene intakt vil representere en klart høyere langsiktig verdi for kommunene enn å la naturen omdannes til vindindustriområder. Den forståelsen ser ut nå til å bre seg i flere norske kommuner.

••• Vi savner en alternativ strategi fra Regjeringens side for å skaffe mere fornybar energi. Her er mange muligheter som ikke på en varig måte ødelegger unik norsk natur, og som heller ikke kommer i dyp konflikt med befolkningen. Det er ikke for sent å trekke vindkraftplanene på land og følge andre strategier. Vi minner i denne forbindelse om våre forpliktelser etter biomangfoldkonvensjonen og landskapskonvensjonen.

••• Det utpekte området er leveområde for alle fire store norske rovdyr. De nordre delene av området er hekkeområde for kongeørn, fiskeørn og de seneste årene også havørn, samt gode stammer av både lirype og fjellrype. Vipa hekker i hele området og det er forekomster av hubro. Området er leveområde for villreinstammen i Tolga Østfjell.

Som NVE selv påpeker, er området ikke stort. Utbygging av vindkraft i leveområdet til villreinstammen vil få konsekvenser for stammen. Villreinstammen i Østfjella ligger utenfor området med skrapesyke og bør bare av denne grunn beskyttes. I tillegg er området et sammenhengende prioritert beiteområde.

I Rendalen er området både et beiteprioritert område og et forvaltningsområde for rovdyr, mens det i Tolga gjelder beiteprioritering. Beitemuligheter er svært viktig for regionen i sin helhet. Området oppfyller dermed flere viktige natur- og samfunnshensyn som dels står i konflikt med hverandre og som alle blir vesentlig skadelidende dersom det bygges industri i området.

[ Tilbake til innholdsfortegnelsen ]

VIS DIN STØTTE VED Å UNDERSKRIVE DENNE HØRINGSUTTALELSEN

Høringsuttalelsen fortsetter nedenfor …

1: Generelle bemerkninger

1.1 Innledning Vi viser til høringsbrev fra Olje- og energidepartementet av 1. april 2019, hvor NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft er sendt på høring. I høringsbrevet er det bedt om innspill til NVEs forslag til nasjonal ramme, og om det bør fastsettes en slik ramme. Vi representerer aksjonen «Nei til vindindustri i Sømådalsfjella, Øversjødalsfjella og Tolga Østfjell», en organisasjon med over 1.450 medlemmer (pr. 25.08.19); i det alt vesentlige fastboende, hytteeiere og andre med tilknytning til det berørte området. Høringsuttalelsen vil, foruten å korrigere direkte feil i NVEs forslag, forklare hvorfor det utpekte området i Nord-Hedmark må tas ut av planen. Vi vil særlig søke å bidra med kunnskap om de nordlige deler av det foreslåtte området. 

1.2 Korte bemerkninger om området
Området i Nord-Hedmark, som NVE mener er særlig egnet for vindindustri, ligger mellom de fem kommunene Engerdal, Rendalen, Tynset, Tolga og Os i de nordre delene av Hedmark fylke. Området utgjør et åpent og særegent høyfjellsområde med enkelte karakteristiske topper med alpint preg. De delene av området som ut fra vindkartet har svært gode til akseptabelt gode vindforhold, ligger i all hovedsak mellom 950 og 1450 moh. Området fremstår i det store og det hele som et inngrepsfritt og sammenhengende naturområde. De eneste inngrepene av betydning er enkelte sommeråpne grusveier, som leder inn til setre og fiskevoller.

Langs tre fylkesveier i områdets ytterkanter ligger små fjellbygder, som har hele sitt næringsgrunnlag, sin identitet, kultur og historie knyttet til nettopp det utpekte området. Ettersom området er forholdsvis lite åpent høyfjellslandskap, vil landskapspåvirkning av vindkraftutbygging i deler av området være store for området som helhet.

Samtlige berørte kommuner har gått kraftig imot at dette verdifulle høyfjellsområdet, som kommunene i fellesskap har arbeidet aktivt for å bevare som et inngrepsfritt naturområde, skal pekes ut som særlig egnet industriområde for vindturbiner. For kommunene vil en utpeking ikke bare innebære «en strek på et kart», men få direkte og fatale følger for en målbevisst og langsiktig satsing på næringsutvikling innen naturbasert turisme. En utpeking av området innebærer at bena slås unna denne satsingen. Det vil få umiddelbar betydning for bosetning og næringsutvikling i noen av Norges høyestliggende fjellbygder. For kommunene vil det således ikke være godt nok at de får anledning til å kjempe mot utbyggingsplanene i etterfølgende konsesjonsprosesser. Dette har flere grunner som det vil redegjøres for i høringsuttalelsens kapittel 3.

1.3 NVEs behandling av det aktuelle området i lys av oppdragsbrevet, innhentet kunnskapsgrunnlag og tidligere saker i OED (omgjøring av NVEs vedtak i Kvitvola) 
Vi kan ikke se at NVE har fulgt opp departementets bestilling ved utpeking av området i Nord-Hedmark. I oppdragsbrevet om utarbeiding av nasjonal ramme for vindkraft fra OED til NVE heter det:

«Nasjonal ramme skal definere større områder der det kan ligge til rette for utbygging av vindkraft på land. Områdene skal velges ut med utgangspunkt i vindressurser og eksisterende og planlagt nettkapasitet. Det er et poeng å lokalisere vindkraft slik at det ikke er nødvendig å bygge mye nytt kraftnett. Dette skal så avstemmes mot andre viktige miljø- og samfunnshensyn. Formålet med nasjonal ramme er å bidra til at de beste vindkraftlokalitetene blir valgt når det søkes om konsesjon. Rammen skal ikke være prosjektspesifikk, blant annet fordi de lokale variasjonene i vindressurser og miljøforhold er store.

Konsesjonsbehandlingen skal fortsatt være avgjørende for enkeltprosjekter, men det skal i utgangspunktet være vanskeligere å få konsesjon i et område som ikke inngår i nasjonal ramme.» (Våre understrekninger)

Når det gjelder nettkapasitet skriver NVE i innledningen til områdebeskrivelsen for Nord-Hedmark:

«Dette området har veldig gode produksjonsforhold for vindkraft. På kort sikt er det lite kapasitet i transmisjonsnettet til å tilknytte ny kraftproduksjon, men på lengre sikt kan kapasiteten bli bedre. Mye ny vindkraft vil imidlertid kreve betydelige nettinvesteringer lokalt.»

NVE har i dermed ved utpeking av området i Nord-Hedmark sett bort fra at det skal legges vekt på eksisterende og planlagt nettkapasitet.

I rapportens generelle deler er det flere ganger understreket at det er innhentet et kunnskapsgrunnlag som det er tatt hensyn til ved utpeking av de 13 områdene. Miljødirektoratet og Riksantikvaren har imidlertid gitt tydelige anbefalinger om eksklusjoner av store områder innenfor det utpekte området i Nord-Hedmark på grunn av andre viktige miljø- og samfunnshensyn (jfr. oppdragsbrevet).

I korthet har Miljødirektoratet foreslått å ekskludere et større område rundt naturreservatet Nekmyrene på grunn av områdets store betydning for våtmarksfugl, samt områder i Gloføken og Tolga Østfjell som er leveområdet til villreinstammen i området. Riksantikvaren har foreslått å ekskludere Sølendalen og Spekedalen med tilstøtende områder. Dette er foreslåtte KULA-områder som inneholder fangstanlegg og seterlandskap av stor verdi.

NVE har ikke tatt hensyn til faginstansenes anbefaling i det utpekte området, men deler av områdene som faginstansene har foreslått å ekskludere, er likevel ekskludert på grunn av dårlige vindforhold og øvrige harde eksklusjoner. NVE har således i dette området innhentet et kunnskapsgrunnlag og faglige råd fra relevante faginstanser, men har valgt å se bort fra kunnskapsgrunnlaget i sitt råd til departementet for utelukkende å legge vekt på gode vindforhold. I alle andre vurderte områder er Miljødirektoratets og Riksantikvarens råd i hovedsak tatt til følge.

NVE hevder i begrunnelsen for å se bort fra rådene fra ekspertorganene at eventuelle myke eksklusjoner kan behandles i konsesjonsprosessen. Begrunnelsen står imidlertid i kontrast til NVEs egne opplysninger i rapportens innledende begrunnelse for hvorfor området pekes ut som særlig egnet for vindindustri. Her heter det:

«Den største delen av det utpekte området har sammenhengende arealer med gode produksjonsforhold, og det er lite bebyggelse. Det betyr at det i teorien kan bygges et svært stort eller flere store vindkraftverk i området. Siden nettkapasiteten i regionalnettet er begrenset, kreves det også kanskje en stor utbygging for å dekke kostnadene til oppgraderinger i kraftnettet. Fordi området er relativt lite, er det imidlertid relativt liten fleksibilitet med tanke på plasseringer innenfor området. Snaufjellsområdene har de aller beste produksjonsforholdene.» (Vår understrekning)

NVEs forutsetning for å peke ut området til tross for manglende nettkapasitet er således at det kan foretas omfattende utbygging fordi det er et sammenhengende og inngrepsfritt naturområde («lite bebyggelse»). Som NVE selv påpeker er imidlertid det utpekte området så lite at det ikke er særlig fleksibilitet for plassering av vindindustrianlegg ved en større utbygging. Gitt NVEs egne forutsetninger om at omfattende utbygging er påkrevet for å få lønnsomhet, er det vanskelig å se at de miljø- og samfunnshensyn Riksantikvaren og Miljødirektoratet ivaretar i sine eksklusjonsforslag, vil kunne hensyntas i en konsesjonsprosess, slik NVE anfører når de avfeier ekspertorganenes forslag til eksklusjoner i området. Sammenholdes vindkartet, kartet for harde eksklusjoner, kartene for Riksantikvarens og Miljødirektoratets eksklusjonsforslag og forutsetningene i teksten, fremstår opplysningene i rapporten som inkonsistente.

Vi viser også til at NVE ikke synes å ha merket seg Olje- og energidepartementets vektlegging av viktige samfunns- og naturverdier i Nord-Hedmark i departementets omgjøring av NVEs vedtak om konsesjon til Kvitvola vindkraftverk av 29. juni 2015. I departementets omgjøringsvedtaket vises det blant annet til at et vindkraftverk i Kvitvola vil ligge i influensområdet til verneområdene Sølen landskapsvernområde og til en viss grad til Femundsmarka og Gutulia nasjonalparker.

Det er åpenbart at en utbygging i områdene som NVE nå peker ut, i langt større grad vil påvirke verneområdene departementet ivaretar i avslaget i Kvitvola-saken. Store deler av det utpekte området ligger således i direkte tilknytning til, og som en naturlig landskapsmessig fortsettelse av, Sølen landskapsvernområde, samtidig som området utgjør influensområde for Femundsmarka og Gutulia nasjonalparker. Den nordøstre delen av det utpekte området (Gloføken og Kvernvikhøgda med fjellryggen mot Sålekinna) utgjør faktisk den umiddelbare utsikten fra nasjonalparkene. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 2.

Departementet bør merke seg at Engerdal kommune gikk inn for utbygging av Kvitvola, men har gått kraftig imot at området NVE nå mener egner seg til vindindustri, skal pekes ut i nasjonal ramme for vindkraft, blant annet på grunn av virkningen for nasjonalparkene og turistnæringen i tilknytning til nasjonalparkene, som er være eller ikke være for omkringliggende fjellbygder.

1.4 Krav om behandling i Stortinget
Dersom Regjeringen legger opp til å vedta en nasjonal ramme for vindkraft hvor konkrete områder utpekes som egnet, krever vi at forslaget til en slik ramme legges fram for Stortinget. Slik vi ser det, har denne saken alle elementer som tilsier at Stortinget, og dermed befolkningen ved valg, bør høres.

Det er uklart for oss om regjeringen legger opp til stortingsbehandling. Vi har merket oss at regjeringsmedlemmer har framholdt at stortingsbehandling ikke er nødvendig fordi det ikke er tale om en utbyggingsplan, og at konsesjonsprosessen fortsatt skal avgjøre om utbygging av konkrete prosjekter vil finne sted. Ut fra den nasjonale rammens egen beskrivelse av formål og forutsatt bruk, er det vanskelig å forstå et slikt standpunkt.

Vi bemerker for ordens skyld at spørsmålet om Stortingsbehandling bør finne sted, ikke er et spørsmål om semantikk, men om vedtakelse av rammen materielt innebærer konsekvenser for befolkningen som Stortinget bør ta stilling til. Om dokumentet kalles en «ramme» en «rammeplan» en «overordnet plan» eller et «styringsdokumentet» er i denne sammenheng uten betydning.

I forslaget fra NVE er konsekvensen av nasjonal ramme behandlet flere steder. I forslagets kapittel 1.1 behandler NVE oppdraget fra departementet. Her vises det til at regjeringen peker på at erfaringer tilsier at det er behov for i noe sterkere grad å styre hvor det søkes om konsesjoner framover. Det vises til at formålet er å bidra til at de beste vindkraftlokalitetene blir valgt når det søkes konsesjon, samt økt forutsigbarhet og større effektivitet i konsesjonsprosessen. Det understrekes at rammen ikke skal erstatte konsesjonsprosessen, men at det skal være vanskeligere å få konsesjon i områder som ikke er pekt ut i den nasjonale rammen.

I kapittel 1.3 tolker NVE oppdragsbrevet. Her fremholder NVE at den nasjonale rammen ikke skal være en overordnet form for konsesjonsbehandling, men heller ikke begrenses til en ressurskartlegging som viser hvor det kan være potensial for vindkraft. Det vises videre til at forslaget til utpekte områder ikke skal forstås som en plan for hvor det skal bygges vindkraft i framtida.

I rapporten kapittel 60 om måloppnåelse er formålet med rammen ytterligere konkretisert. Her heter det:

«Mange av de mest egnede vindkraftlokalitetene i Norge ligger i de områdene som er utpekt i NVEs forslag til kart. De utpekte områdene er et signal om hvor vindkraftutbyggere bør lete etter mulige prosjektområder. Det skal i tillegg vektlegges i konsesjonsbehandlingen om et prosjekt er innenfor eller utenfor et utpekt område. Gjennom en slik vektlegging vil den nasjonale rammen få en funksjon som et styringsverktøy. De utpekte områdene er likevel ikke en fasit som sier at alt areal innenfor er egnet og alt areal utenfor er uegnet … » (Våre understrekninger)

Det fremgår således at rammeplanen skal bidra til å styre fremtidige prosjekter mot de utpekte områdene. For at utpeking av områder skal ha en funksjon, må en utpeking i det minste innebære at det skal være mulig å få konsesjon innenfor deler av de utpekte områdene. Ellers mister utpekingen hele sin betydning. Hvis en utpeking skal bidra til «forutsigbarhet og effektivitet», må utpekingen også bety at konsesjon normalt skal gis, forutsatt at søker er villig til å tilpasse seg konkrete krav om lokasjon innenfor ett eller flere delområder innenfor det utpeke området, og eventuelle andre prosjektspesifikke krav. Det vil dermed bero på interessen i markedet om større eller mindre deler av de utpekte områdene skal benyttes som industriområder for vindturbiner, selv om konkret plassering og omfang ikke er avgjort. At et område pekes ut, vil således ha åpenbar og fundamental betydning for kommunene som pekes ut og befolkningen der.

Flere kommuner som er rammet av forslaget, har tatt kraftig til motmæle mot at deres inngrepsfrie naturområder skal pekes ut som egnet til vindindustri. I Nord-Hedmark har samtlige berørte kommuner protestert, blant annet fordi en utpeking får umiddelbare konsekvenser for deres muligheter til stedsutvikling og styrking av næringsgrunnlaget i berørte fjellbygder. Vedtak om en rammeplan i strid med kommunenes ønsker innebærer at sentrale myndigheter overkjører distrikts-Norge på et området som er av stor betydning for de aktuelle kommunene. Dette taler i seg selv for politisk behandling i Stortinget.

I tillegg innebærer rammeplanen på nasjonalt nivå at det legges opp til at det fortsatt skal kunne bygges ut vindindustri i inngrepsfri natur i Norge. Spørsmålet om og i hvilket omfang inngrepsfri natur skal benyttes som industriområder er viktig og prinsipielt. Sammen med allerede planlagte utbygginger innebærer forslaget til nasjonal ramme for vindkraft et omfang av naturinngrep vi ikke tidligere har sett maken til, nesten uten at det har vært offentlig politisk debatt i forkant. Forslaget om nasjonal ramme og det forhold at konsekvensene av tidligere gitte konsesjoner nå materialiserer seg, har skapt stort engasjement i befolkningen. Det synes underlig at Stortinget ikke skal ta stilling til en av de politiske saken som har skapt mest debatt i befolkningen.

Stortinget behandler som kjent ikke enkeltkonsesjoner hverken for vindkraftutbygging eller i andre sammenhenger, med mindre det foreligger helt særegne forhold. Dersom Stortinget ikke tar stilling til utpekingen av egnede områder i rammeplanen, innebærer det derfor at Stortinget mister muligheten til (eller slipper) å ta stilling til spørsmålet om hvor og i hvilken grad inngrepsfri natur skal benyttes til vindindustri i sin helhet.

Fordi rammen vil ha stor betydning, både for Norge som nasjon og for berørte kommuner, taler hensynet til et velfungerende demokrati alene, for en stortingsbehandling.

Vi vil føye til at vi har merket oss at det i høringen reises spørsmål om nasjonal ramme for vindkraft bør vedtas. Vi har ikke drøftet spørsmålet i sin fulle bredde, men vil kort si at vi mener planen ikke bør vedtas i sin nåværende form. En nasjonal ramme for vindkraftutbygging må ses i sammenheng med Norges energibehov og med andre måter å dekke dette behovet på. Planen drøfter ikke fremtidig kraftbehov for Norge eller om inngrepsfri natur skal eller bør benyttes til å produsere energi for eksportmarkedet. Heller ikke alternativer, som oppgradering av vannkraftverk, er drøftet. En partiell vurdering av egnede områder for vindkraft synes ikke å være et godt politisk grep og vil i alle fall ikke bidra til konfliktdemping.

Vi savner en alternativ strategi fra regjeringens side for å skaffe mere fornybar energi. Her er mange muligheter som ikke på en varig måte ødelegger unik norsk natur, og som heller ikke kommer i dyp konflikt med befolkningen. Det er ikke for sent å trekke vindkraftplanene på land og følge andre strategier. Vi minner i denne forbindelse om våre forpliktelser etter biomangfoldkonvensjonen og landskapskonvensjonen.

[ Tilbake til innholdsfortegnelsen ]

2: Forslagets betydning for omkringliggende verdensarvområder og verneområder

2.1 innledning
Det utpekte området i Nord-Hedmark ligger i direkte tilknytning til både verdensarvområder og nasjonale verneområder. I nord grenser området i sin helhet mot verdensarvområdet Røros bergstad, slik det ble utvidet med Cirkumferensen i 2010. I øst grenser området mot Femundsmarka nasjonalpark og Gutulia nasjonalpark, bare adskilt av Femunden. I syd grenser området mot Bjønnberga og Isteren Naturreservat og Sølen Landskapsvernområde. Utbygging av vindindustri i influensområdene til verneområdene vil åpenbart redusere verneområdenes verdi i vesentlig grad.

2.2 Verdensarvområdet og Cirkumferensen
I analyseskjema for området vises det til Riksantikvarens omtale av verdensarvområdet hvor det heter:

«Analyseområdet er trolig ment å være tegnet utenom Cirkumferensen og vintervegen, men noe av de sørligste arealene ligger likevel innenfor. Vintervegen har fått hard eksklusjon, mens Cirkumferensen ligger i myk eksklusjon. Det er veldig viktig at inngrep i eller i nærheten av verdensarvområdet ikke forringer de fremragende universelle verdiene som definerer verdensarven.» (Vår understrekning)

NVE viser til at Cirkumferensen allerede er ekskludert og opplyser at de tar Riksantikvarens forslag til følge. Dette er så langt vi kan se ikke riktig. Vi gjør oppmerksom på at sørlige og østlige deler av verdensarvområdet i henhold til kartgrunnlaget i rapporten fortsatt ikke er tatt ut av området som foreslås utpekt som egnet til vindindindustri. I øst ligger fjelltoppene Bakre Blåkletten, Kintoppen, deler av Sålekinna og deler av Glopphøgdene fortsatt innenfor det utpekte området. Disse er imidlertid en del av verdensarvområdet. Det samme gjelder så langt vi kan se deler av Svartdalshøgdene og Svartdalen og deler av Tolga Østfjell.

Vi kan heller ikke se at NVE forholder seg til Riksantikvarens uttalelse om at det er veldig viktig at inngrep i eller i nærheten av verdensarvområdet ikke forringer verdiene som definerer verdensarven.

Når det gjelder Cirkumferensen, er begrunnelsen for å innlemme dette området i verdensarvområdet omtalt slik på Riksantikvarens hjemmesider:

«I 2010 ble de omkringliggende områdene rundt Røros bergstad, den såkalte Circumferensen, skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Utvidelsen omfatter bergstaden med omkringliggende landskap og de viktigste gruveområdene samt Femundshytta, som representant for de fjerntliggende smeltehyttene og vintertransportruten fra Tufsingdal over Korsjøen til Røros. Hele cirumferensen, privilegieområdet som ble gitt til Røros kobberverk av Chrisitan IV i 1646, får status som buffersone. Utvidelse av verdensarvområdet er viktig for formidlingen av hele bergsverkshistorien og menneskenes innsats for å overleve under svært vanskelige klimatiske forhold.»

Som det fremgår av Riksantikvarens beskrivelse utgjør naturen og menneskenes kår i området en viktig del av verdensarven og kulturen rundt denne. Ikke minst gjelder dette fjellbygdene hvor bergverkskulturen er grunnlaget for at bosettingen opprinnelig ble etablert. Det er viktig å være klar over at alle kommuner som grenser til verdensarvområdet har mye av sin identitet knyttet til bergverkshistorien og har bevaring av verdensarven som en viktig del av sine planprogrammer.

NVE har lagt til grunn at området langs hele den sydlige grensen for verdensarvområdet er særlig egnet for vindindustri. Gitt at det er tale om åpne høyfjellslandskaper, sier det seg selv at en utbygging av vindturbiner i nær tilknytning til verdensarvområdet vil påvirke og endre inntrykket av både fjellbygdene og naturen også innenfor verdensarvområdet i vesentlig grad.

Det synes dermed klart at en utbygging langs den sørlige delen av cirkumferensen vil «forringe de fremragende universelle verdiene som definerer verdensarven», slik Riksantikvaren påpeker. Dette gjelder i særlig grad høyfjellsområdene i nær tilknytning til fjellbygdene i de nordligste delene av det utpekte området. Her utgjør fjellmassivene som ligger henholdsvis rett innenfor verdensarvområdet (Sålekinna, Glophøgdene, Hummelfjell samt deler Svartdalshøgdene og Tolga Østfjell) og de som ligger rett utenfor verdensarvområdet (Kvernvikhøgda med høydedraget mot Sålekinn-massivet, Gloføken, Elgpiggen, Svartdalshøgdene og Storbekkfatet med deler av Tolga Østfjell) et helhetlig og karakteristisk område som omslutter fjellbygdene fra Hodalen i vest til Øversjødalen og Sømådalen i øst. Fjellbygdene, som utgjør historien som Riksantikvaren vil ivareta, ligger dels rett innenfor (Hodalen, Kåsa og Holøyen) og dels rett utenfor (Øversjødalen og Sømådalen) Cirkumferensen, bidrar nettopp til å levendegjøre verdensarvhistorien i området.

En utbygging av de nordlige delene av det utpekte området, med Gloføken, Svartdalshøgdene og fjellkammen mellom Kvernvikhøgda og Kinnfjellet som mest fremtredende eksempler, vil dominere landskapet i umiddelbar nærhet til fjellbygdene fullstendig. Som Riksantikvaren påpeker er verdensarvområdet utvidet nettopp for å vise hvordan befolkningen overlevde i det værharde området. Vindindustriområder i fjellene som omkranser bygdene, vil åpenbart frata denne delen av verdensarvområdet mye av sin historiske identitet og verdi.
   

Lasskjørere på vei gjennom Øversjødalsfjella – en viktig tradisjon knyttet til bergverkskulturen. Området der lasskjørerne er avbildet i Øversjødalen mellom Glopphøgdene og Sålekinna, ligger innenfor Cirkumferensen. Gloføkkampen og Gloføken som ses i bakgrunnen, ligger i det foreslåtte området for vindindustri. Foto: Jens Nygård
  

Nord i bildet ligger Svartdalshøgda som dels ligger innenfor Cirkumferensen og dels utenfor. Gråhøgda, Elgpiggen og Gloføken ligger utenfor, men området utgjør et naturlig hele rundt fjellbygda Øversjødalen med Langsjøen slik bildet viser. Foto: Jens Nygård
   

Den karakteristiske Sålekinna (også kalt Kinntoppen) ligger innenfor Cirkumferensen. Her sett fra Digergletten, som ligger rett utenfor. Foto: Jens Nygård
    

2.3 Nasjonalparkene Femundsmarka og Gutulia Et særtrekk ved de sørlige delene av Femundsmarka er at den i sin helhet ligger i åpent, vestvendt terreng. Fra toppen av Storsvukuen brer nasjonalparken seg ut i svakt skrånende terreng med fri og ubrutt utsikt over Femunden og de karakteristiske Øversjødalsfjella. Lokalt er det et munnhell at grunnen til at Femundsmarka i Engerdal er så fin, er utsikten til fjellene i Tolga. Selv om dette er et uttrykk for godmodig rivalisering, illustrerer det samtidig hvor avhengige fjellområdene er av hverandre. Utsikten over Femunden og Øversjødalsfjella sett fra nasjonalparken er vist i utallige naturprogrammer og brukes aktivt i markedsføringen av nasjonalparkturismen. Det er innlysende at vindkraftutbygging i fjellene som utgjør den umiddelbare utsikten fra nasjonalparken, vil påvirke kvalitetene av naturopplevelsen i nasjonalparken svært negativt. Både Femundsmarka og den mindre nasjonalparken Gutulia markedsføres aktivt som «den siste villmark». Utsikt til et større industriområde vil innebære at villmarkspreget faller bort.

I vedtaket hvor departementet gjorde om NVEs konsesjon til utbyggingen av Kvitvola som ligger noen mil lenger syd, uttalte departementet at en utbygging ville gi store negative landskapsvirkninger i et åpent fjellandskap hvor høyeste punkt ligger 1100 moh. Departementet fremholdt at vindturbiner ville være av en størrelse som brøt med landskapet, og at turbinene ville være synlige over store området, herunder steder i viktige influensområder (Sølen landskapsvernområde og nasjonalparkene). Departementet fremholdt videre at en utbygging ville endre landskapets karakter i et relativt stort område. Departementet viste også til at det etter Hedmarks fylkes regionale føringer ikke burde bygges vindkraft i områder som har direkte influens på verdifulle fjellmassiv i Sør-Norge.

Det er liten tvil om at en hvilken som helst lokalisering av vindturbiner i Gloføken eller i Kvernvikhøgda med fjellryggen mot Kinntoppen, som alt ligger mellom ligger mellom 1050 og 1400 moh, vil være dominerende i landskapet over store områder og påvirke natur- og opplevelsesverdiene i Femundsmarka og Gutulia i stor grad. Det vil ikke være mulig å foreta en utbygging i disse områdene uten at alle vindturbiner vil utgjøre den umiddelbare utsikten i nasjonalparkene. En utbygging i Gloføken vil i tillegg ødelegge Sølen verneområde, se nedenfor.

Det hører med til historien at både Kvernvikhøgda og Gloføken ligger i samme statsallmenning som Femundsmarka og Gutulia samt Bjønnberga og Isteren naturreservat. Sammen med Øversjødalsfjella inngår nasjonalparkene og naturreservatene i et helhetlig friluftsområde.

2.4 Sølen Landskapsvernområde Store deler av området NVE peker ut som særlig egnet industriområde, ligger i direkte tilknytning til – og som en naturlig landskapsmessig fortsettelse av – Sølen landskapsvernområde. Det er kun marginale inngrep i det utpekte området; i det alt vesentlige knyttet til områdets kulturarv som setergrender, fiskevolder og fangstanlegg, samt smale sommeråpne grusveier inn til disse. Området mellom Sølenfjellet, Gloføken, Elgpiggen og Neksjøhøgda utgjør et helhetlig og åpent fjellområde hvor kulturlandskapet henger sammen og ringes inn av fjellene. Det er ikke annen vegetasjon enn lav fjellbjerk og noe glissen furuskog i området.

Området er viktig for både Engerdal, Tolga og Rendalen kommuner og representerer en viktig del av fjellbygdenes identitet og historie. I forslaget omtaler NVE området slik:

«I sør grenser det utpekte området til Sølen landskapsvernområde. Selve landskapsvernområdet er ekskludert. Det er generelt få synlige tekniske inngrep fra Sølen, og større tekniske inngrep utenfor verneområdet kan ha påvirkning på verneformålet. Landskapet er åpent med lite vegetasjon, slik at inngrep vil være synlig også på avstand. Området rundt Elgspiggen er viktig for friluftsliv, og det er et turløypenettverk med flere DNT-hytter mellom Tynset og Femunden. Tallene for kommersielle overnattingsdøgn i regionen indikerer sammen med innbyggertallet at reiselivsnæringen er relativt viktig for kommunene i og rundt det utpekte området.

Riksantikvaren har foreslått å ekskludere to arealer innenfor det utpekte området, med bakgrunn i kulturhistoriske landskapsverdier (Figur 107). Dette omfatter et fangstanlegg med dyregraver i Sølendalen og Spekedalen og et særegent kulturmiljø med seterdrift (fellesdrift og meierisameie) nord for Spekesjøen. Begge arealene inngår i foreslåtte KULA-områder. Riksantikvaren mener at disse områdene har viktige landskapsverdier som er sårbare for visuell påvirkning av vindkraftutbygging.

Deler av disse områdene er allerede ekskludert, og sett i lys av de gode produksjonsforholdene, mener NVE at ikke hele de foreslåtte KULA-områdene bør ekskluderes fra det utpekte området. I disse arealene mener vi i stedet at det må gjøres konkrete vurderinger av mulige virkninger for kulturhistoriske landskapsinteresser i en eventuell konsesjonsbehandling.»

I Kvitvolasaken la departementet vekt på at landskapsvirkningene ved utbygging i det åpne fjellandskapet ville være store blant annet for Sølen landskapsvernområde. Det ble vist til at landskapet var et åpent høyereliggende område hvor høyeste punkt var 1100 moh, og hvor vindturbinene ville være synlige og dominerende i landskapet.

Hele området mellom Gloføken, Elgpiggen og Sølen er som NVE selv påpeker, helt åpent. I motsetning til Kvitvola, ligger området i direkte tilknytning til, og utgjør en sammenhengende fortsettelse av, Sølen landskapsvernområde. En enkel kikk på et kart som viser topografien i området, sammenholdt med NVEs vindkart og kartet som viser harde eksklusjoner, innebærer at det kan fastslås at enhver aktuell lokasjon av et vindindustrianlegg innenfor dette området vil ha landskapsvirkninger som vil være ødeleggende for Sølen landskapsvernområde, for seterlandskapene i området og for landskapet knyttet til fangstanleggene som Riksantikvaren ønsker å verne idet vindturbinene vil dominere landskapet fullstendig. Det finnes ingen naturlige barrierer i terrenget, slik at hele anlegget vil synes fra et hvilket som helst sted i området. Avstandene er også små, fra Elgpiggen i nord til Sølen i sør (toppene) er det ca. 25 kilometer i luftlinje og selve Sølendalen er ikke stort mer enn 15 kilometer lang.

Plasseres industrianlegget i fjellkjeden Gloføken, som i sin helhet ligger på mellom 1150 og 1400 moh, vil anlegget ikke bare dominere Sølen landskapsvernområde, men også den sydlige delen av Cirkumferensen og fjellbygdene knyttet til verdensarvområdet, samt Femundsmarka Nasjonalpark, Gutulia nasjonalpark og Bjønnberga og Isteren naturreservat.

Gitt at det allerede nå kan fastslås at det ikke vil være mulig å plassere et vindindustrianlegg innenfor noen del av dette sammenhengende høyfjellsområdet uten at hele området domineres av anlegget, kan vi ikke forstå at det er riktig når NVE hevder at innvendinger knyttet til landskapsvirkninger skal kunne ivaretas i en etterfølgende konsesjonsprosess. De geografiske forutsetningene er rett og slett ikke slik at dette vil være mulig å få til. I lys av departementets vurderinger i omgjøringsvedtaket for Kvitvola vindkraft, er utpekingen av det aktuelle området i Nord-Hedmark nærmest uforståelig.
   

Elgpiggen sett fra Kletten nord i Gloføken med Sølen verneområdet i bakgrunnen. Som bildet viser, er det fri sikt fra verneområdet gjennom det foreslåtte vindindustriområdet til Gloføken. Foto: jens Nygård
   

Gloføken og Sølen landskapsverneområde med Langsjøen i forgrunnensett fra toppen av Sålekinna. En utbygging i Gloføken vil åpenbart få landskapsvirkninger som påvirker fjellområdet i hele regionen. Foto: Jens Nygård
   

[ Tilbake til innholdsfortegnelsen ]

3: Betydning for berørte bygder, næringsliv og turisme i Nord-Hedmark

3.1 NVEs antakelser om konfliktpotensialet i området
I forslaget påpeker NVE at det er lite bebyggelse i området, slik at konfliktpotensialet ved en utbygging kan være lavere enn i andre områder. Dette mener vi er en grunnleggende feilslutning. Det utpekte området i Nord-Hedmark er et sammenhengende høyfjellsområde som omkranses av en rekke små fjellbygder. Det ligger i fjellbygdens natur at det bor færre mennesker der enn i nasjonale og regionale befolkningssentra.

Kultur og levemåte i fjellbygdene er imidlertid uløselig knyttet til fjellområdene og naturen de inngår i, gjennom landbruk, seter- og beitekultur og veidemannskulturen. Beitebruken av området er svært viktig for regionen i sin helhet. Det er viktig å forstå at det er selve identiteten til fjellbygdene som går tapt ved industriutbygging i fjellområdet som fem kommuner i fellesskap har holdt inngrepsfritt i generasjoner. Mens et stort tilbud av underholdning og kultur trekker ungdom til byer og tettsteder, er det fjellbygdene har å tilby, et særdeles vakkert fjellområde og flotte naturopplevelser. Bolyst er i dette området helt betinget av bruk av den inngrepsfrie naturen ved jakt, fiske og friluftsliv. Det er muligheten til å ferdes fritt i fjellet som lokker ungdom hjem for å overta landbrukseiendom, og som bidrar til nyetablering i området. De uberørte fjellområdene gir stedsidentitet, særpreg og positive verdier for berørte bygder. Ødeleggelse av fjellene, som industriutbygging i sårbare høyfjellsområder i praksis er, vil med høy sannsynlighet medføre avfolkning. Vi ber om at fem kommuners samstemte ønske om å bli tatt ut av planen respekteres av sentrale myndigheter. Vi minner om at regionen nylig har bidratt med fornybar energi ved utbygging av Tolgafallene.

3.2 Regionens muligheter for næringsutvikling knyttet til naturbasert turisme ødelegges

3.2.1  Innledning
Vi registrerer at NVE har lagt vekt på utbygging av infrastruktur som alpinanlegg, hyttebyer mv. i sin vurdering av ulike områders verdi for friluftsliv. Det vil i praksis si at NVE verdsetter inngrepsfrie områder for friluftsliv lavere enn områder med massive inngrep. Vi reiser spørsmål ved denne konklusjonen. I Nord-Hedmark danner det inngrepsfrie område grunnlag for en planmessig satsing på bærekraftig turisme som ikke innebærer rovdrift på inngrepsfri natur. Like fullt er utvikling av turismen knyttet til friluftsliv i området avgjørende for å opprettholde befolkningsgrunnlaget i regionen.

3.2.2 Nærmere om hytteområder og turistbedrifter
Det er ingen hyttebyer med en fremtredende og dominerende plass i naturen i tilknytning til det berørte området i Nord-Hedmark. Hyttefeltene ligger diskret plassert i tilknytning til fjellbygdene og i bjerkeskogen langs fylkesveiene, uten å gripe inn i det særegne høyfjellsområdet. Likevel er hytteturisme og annen turisme basert på tradisjonelt friluftsliv en betydelig del av næringsgrunnlaget i bygdene. Tolga kommune har sine hytteområder langs fylkesvei 26 mellom Hodalen og Øversjødalen mot kommunegrensen til Engerdal, innenfor den nordøstlige delen av det utpekte området. På den andre siden av kommunegrensen er det hytteområder i bygda Sømådal.

I området er det også flere bedrifter som baserer sin virksomhet på aktivitet i det utpekte inngrepsfrie området, blant annet den anerkjente fuglehundskolen i Sømådalen, flere campingplasser spesielt innrettet på fuglehundtrening, padling, fiske og klassisk villmarksturisme. I Buvika i Sømådalen og i nabobygda Tufsingdalen i Os kommune anløper Femunden II slik at det er god utveksling av turister mellom nasjonalparkene øst for Femunden og omkringliggende fjellbygder vest for Femunden. Hodalen fjellstue i Tolga baserer hele sin virksomhet på det inngrepsfrie området.

3.2.3 Naturbasert turisme er en bærebjelke i berørte fjellbygder
Turismen gir arbeidsplasser både direkte i turistnæringen og i tilknyttede næringer gjennom hyttebygging, handel og vedlikehold. Femundsmarkas status som «den siste villmark» er et sentralt utgangspunkt for markedsføring av området. Svukuriset turisthytte i Femundsmarka var i år den turistforeningshytta som opplevde størst økning i besøkstall. Denne økningen avspeiles i randsonen til nasjonalparkene og verneområdene og viser at regionen har satset riktig.

Til tross for avstand til store befolkningssentra opplever regionen en jevn og økende interesse for nye hyttefelt som blir lagt ut, og turistbedriftene i området opplever en jevnt økende interesse. Turistene her kommer for å oppleve stillheten og roen som bare et inngrepsfritt naturområde kan gi, for å gå på jakt, fiske og gå fottur og på ski i uberørte områder. Stadig flere kommer for å bestige områdets topper til fots, på fjellski og randonee.

Satsingen på reiselivsbedrifter og hytteområder i randsonen til området som NVE har utpekt som egnet industriområde, er avgjørende for at det skal være mulig for yngre krefter å etablere seg i regionen. Mange fjellgårder gir ikke inntekter som kan brødfø en familie alene. En kombinasjon av landbruk og turistvirksomhet styrker imidlertid inntektsgrunnlaget for mange familier og gjør fortsatt bosetning mulig og attraktivt. Turistvirksomheten gir tilstrekkelig kundegrunnlag for nærbutikker som ellers ville vært nedlagt og en viss variasjon i arbeidsplasser.

I rapportens kapittel 31.3 uttaler NVE at tapte inntekter fra jakt, fiske og naturbasert turisme vil kunne kompenseres økonomisk ved utbygging av vindkraft. NVE synes å legge til grunn at inntektskilden er likegyldig så lenge inntekten opprettholdes. Vi er uenige i dette. Mens inntekter fra turisme legger til rette for arbeidsplasser som er komplementære til med og støtter opp under inntektene fra landbruksvirksomheten i fjellbygdene og dermed legger til rette for bosetning, vil passive inntekter i form av erstatning og stønader, legge til rette for fraflytning og nedbygging av kompetanse i bygdene. Dette vil svekke regionen.

Vi ser ikke for oss at det vil kunne selges hyttetomter eller utvikles andre former for turistarbeidsplasser i regionen med et stempel som «egnet for større vindkraftutbygging» hengende over hodet. Det er ikke rimelig å legge til grunn at et turistsegment som bevisst søker seg mot inngrepsfri natur, velger det utpekte områder i Nord-Hedmark fremfor et annet område, dersom trusselen om utbygging opprettholdes. I tråd med konklusjonene som ligger i kunnskapsgrunnlaget, må det tvert imot legges til grunn at nettopp den typen turister som regionen har evne til å tiltrekke seg, vil søke seg vekk fra et område der det er risiko for utbygging av vindindustri.

Regionen har sitt konkurransefortrinn i at den har tatt grep for å ta vare på naturen som få andre kommuner på Østlandet kan skryte av. Dette bør regionen ikke straffes for. Tvert imot bør sentrale myndigheter støtte opp om og legge til rette for kommunenes felles satsing på bærekraftig turisme som blant annet springer ut av at de er vertskap for nasjonalparker og verdensarv. For fjellbygdene i området er ikke en utpeking som særlig egnet vindindustriområde «en strek på et kart» hvor konsesjonsprosesser senere skal avgjøre om utbygging materialiseres. For fjellbygdene innebærer en utpeking at en langsiktig og planmessig satsing på naturbasert turisme, må skrinlegges i det øyeblikket planen vedtas, sammen med muligheten for å utvikle arbeidsplasser for snekkere, butikkansatte, på villmarkscampene og fjellstuene.

Det bør ikke være nasjonale myndigheters rolle å lage rammeplaner som avfolker bygdene i Nord-Hedmark. Forutsatt at sentrale myndigheter mener at det skal bo folk i fjellbygdene i Nord-Hedmark, må området tas ut av planen.

Det er grunn til å minne om at regionen har avgitt store områder til verneformål. I verneprosesser er det gjennomgående lagt til grunn at kommuner som må avgi områder til vern, går glipp av en del muligheter knyttet til utnytting av disse områdene. En fordel som fremholdes for kommuner som må avstå områder, er på den annen side mulighetene som ligger i å utvikle turistnæring i randsonene til verneområdet basert på verdiene som vernes. (Se blant annet den historiske gjennomgangen fra Statsallmenningslovutvalget i NOU 2018 nr. 11 om ny fjellov). Denne forutsetningen slår ikke til hvis områdene i tilknytning verneområdene pekes ut til industriutbygging. Regionen blir på denne måten bare sittende igjen med verneområdet, mens utviklingsmulighetene, som turisme i randsonen kunne ha gitt, ikke vil kunne realiseres.

[ Tilbake til innholdsfortegnelsen ]
   

4: Redegørelse for eksisterende frilufts- og naturverdier

4.1 Viktige friluftsområder Det utpekte området i Nord-Hedmark er et tilnærmet inngrepsfritt naturområde med lite infrastruktur. Området er likevel svært viktig for friluftslivet i regionen. Det er viktig å forstå at det er tale om ett sammenhengende område hvor de totale mulighetene for opplevelser danner grunnlag for områdets store verdi.

For villmarkskulturen, som danner grunnlaget for friluftslivet i dette området, er høy grad av tilrettelegging ikke en fordel, men en ulempe. Løypenettet som finnes, er selvsagt viktig for vinteraktiviteten, men hovedtyngden av friluftslivet i regionen foregår utenfor oppmerkede stier og løyper, med fiskestang, kano, bikkje, gevær, multebøtter og fjellski. Naturen brukes av fastboende og turister, uten at det settes store fotavtrykk og lages motorveier i terrenget. For både fastboende og turister er jakt og fiske sentrale elementer i friluftslivet. «Toppsanking» er en populær aktivitet, og små og store topper i området besøkes flittig at både fastboende og turister. De som oppsøker dette området, vil ikke ha den minste interesse av å bevege seg i perfekte skispor i sikre soner mellom vindturbiner som kaster is og hindrer fri ferdsel, eller på anleggsveier som erstatter rypeterreng, fjellrygger og multemyrer.

Intakt, villmarkspreget natur er allerede en knapp ressurs i Norge. Tilgang til slik natur har stor helsemessig verdi og bygger livskvalitet hos innbyggere, hyttefolk og tilreisende. Naturen produserer «grønn velferd». Det å miste naturherligheter, som man er dypt forbundet med, har vi sett kan skape dyp sorg, fortvilelse og sinne. Både den oppbyggende mentale verdien av å ha tilgang til ekte natur, og den tilsvarende sorgen som stedstapet frembringer, har vært sterkt underkommunisert. Sorg over ødelagt natur, «ecological grief», er et ferskt forskningsfelt internasjonalt. Her tar man skaden på vår mentale helse på alvor.
Vi mener at det å beholde naturherlighetene intakt vil representere en klart høyere langsiktig verdi for kommunene enn å la naturen omdannes til vindindustriområder. Den forståelsen ser ut nå til å bre seg i flere norske kommuner.

I neste punkt følger en oversikt over det utpekte området i Nord-Hedmarks viktigste turmål og friluftsområder.

Frigåing på ski er en viktig del av kulturen i området. Foto: Jens Nygård
  

4.2 Regionens toppturområde Alle topper med alpint preg i de nord-østre delene av Hedmark ligger i eller i direkte tilknytning til området som NVE mener er egnet til vindindustri. Toppene er svært viktige turmål for fastboende og hytteeiere både sommer og vinter, og området opplever en jevnt økende strøm av turister som bestiger toppene både til fots og på fjellski eller randonee. Om sommeren kombinerer mange turister en tur i Femundsmarka med en topptur på vestsiden av Femunden.

Raudsjøpiggen (1308 moh) ligger sentralt i Tolga Østfjell og besøkes både fra Hodalen, Kåsa, Holøyen og Raudsjødalen. Turistforeningsløypene som forbinder Femundsmarka og Østerdalen, går rett forbi. Toppen er et viktig regionalt toppturmål både til fots og på ski. I sommerhalvåret kombineres topptur og besøk på Norges eldste setermeieri i Rausjødalen.

Sålekinna (1595 moh) og Elgpiggen (1604 moh) i Øversjødalsfjella er de høyeste toppene i området og er mye besøkt både sommer og vinter. Om vinteren kommer randoneeskikjørere, «friskigåere» og kitere fra hele regionen. Sålekinna har flere nedfarter med ulik vanskelighetsgrad. Elgpiggen besøkes både fra Holøyen (via Heggerådalen og Orvdalen), Kåsa (via Svartdalen), Hodalen (over Storbekkfatet) og fra Storlægda i Rendalen.
   

Kinntoppen sett fra nord (øverst) og sør (over). Toppturopplevelsen og landskapet vil åpenbart ødelegges av en utbygging. Foto: Jens Nygård
   

Elgpiggen sett fra Svartdalshøgdene. Sølen i bakgrunnen. Foto: Jens Nygård
  

Raudsjødalen setermeieri, Nord-Europas eldste andelsmeieri, er et viktig nasjonalt kulturminne. Setermeieriet, som nå er museum, er svært mye besøkt i sommerhalvåret. Den karakteristiske Rausjøpiggen (i bakgrunnen) ligger midt i det «egnede» området. Foto: Thorbjørn Liell / Ingrafo
  

Rausjøpiggen sett fra turistforeningsruta mellom Øversjødalen og Raudsjødalen. Foto: Jens Nygård


4.3 Viktige terreng og skiløyper
I Tolgas østligste områder er Kinnfjellet/Kvernvikhhøgda og Gloføken viktige turterreng både sommer og vinter. Hundeløpet «Femundløpet» går også her. I området som inneholder Kvennvikhøgda og Gloføken, ligger hele løypenettet til fjellbygda Sømådalen. Løypenettet er ca 10 mil og prepareres med utgangspunkt i Johnsgaard Turistsenter. Løypenettet er viktig for de nordlige delene av Engerdalen og for områdene øst i Tolga.

Ved en utbygging av vindindustri i Gloføken og Kvernvikhøgda, vil det ikke finnes alternative områder hverken for alminnelig friluftsliv og ferdsel eller for løypenett i bygda Sømådalen, ettersom Femunden setter begrensninger i øst. Løypenettet benyttes også som inngangsport til turterrenget i både i Gloføken og Kinnfjellet med den åpne hytta Kinnbua som turmål og samlingspunkt for både Tufsingdalen, Øversjødalen og Sømådal – bygder i tre ulike kommuner.

Løypekart med Femunden, Kvernvikhøgda og Gloføken. Hele løypenettet ligger innenfor det «egnede» industriområdet. Som kartet viser, vil det ikke være mulig å finne alternative plasseringer for skiløypene i Gloføken og Kvernvikhøgda, fordi Femunden ligger som en sammenhengende sperre østover.
  

Kinnbua med Sålekinna i bakgrunnen. Foto: Jens Nygård
  

Fra Kvernvikhøgda mot henholdsvis Elgpiggen og Sølen landskapsvernområde. Foto: Jens Nygård
  

I Øversjødalen er Glophøgdene et viktig nærturterreng med lettgåtte stier med utgangspunkt i Øversjødalens hyttefelt, Gjethammaren. Foto: Jens Nygård
  

Glophøgdene om vinteren. Herfra ses Hammeren i Kinnfjellet, Blåkletten, Digerkletten og Kvernvikhøgda og Langsjøen. Alt ligger innenfor for det utpekte området. Foto: Jens Nygård
 


Gloføken har lettgåtte topper på løpende bånd, med Kletten i nord, Gloføken og Bakolaskarven midtveis og Gloføkkampen lengst sydøst. Her går et (delvis umerket) stinett som benyttes av både fastboende og hytteturister sommerstid. Om vinteren er Gloføken skiterreng som benyttes flittig både av fastboende og av hytteturister.

  

Gloføken sett fra Kinnbua. Foto: Jens Nygård
 

Gloføken sett fra Kinnfjellet om høsten, Øversjødalen og Langsjøen ligger i forkant.
Foto: Jens Nygård
  

I Østfjella er stiene ut fra Hodalen mot Rausjøpiggen og Storbekkfatet viktig turterreng, med Svartdalen og Raudsjødalen som viktige turmål. I Østfjella, mellom Hodalen og Tolga, går Tolga kommunes trasé for Ekebergrennet som er et av Norges eldste turrenn. Hovedtyngden av løypenettet med utspring i Tolga sentrum går mot Østfjellet.

Østfjella er således et veldig viktig turterreng for befolkningen i Tolga. Storbekkfatets åpne vidder med ørretvann og turistforeningsstier er mye benyttet både sommer og vinter.
  

Tolga Østfjell med Storbekkfatet, Raudsjøpiggen, Elgpiggen og Sølen verneområde i bildet. Kjerneområde for villrein, svært viktig turterreng og jaktterreng for både fastboende og hyttefolk. Foto: Jens Nygård
  

  

4.4 Turistforeningens stier – forbindelseslinjer mellom Femundsmarka nasjonalpark og Østerdalen
Alle turistforeningens stier mellom Femundsmarka og Østerdalen går gjennom det foreslåtte vindindustriområdet. Fra Tufsingdalen går stien mot Øversjødalen gjennom et høyfjellsområde i Kinnfjellet. Fra Øversjødalen fortsetter turistforeningsruta opp Hegrådalen gjennom Storbekkfatet til Raudsjødalssetrene.

Det går også turistforeningsstier fra Raudsjødalssetrene til Rendalssetrene på Storlegda. Fra Storlegda er det ruter i det åpne fjellandskapet mot Sølen verneområde, Rendalen, Sømådalen og Tynset. Noen av disse er også kjente sykkelruter.
 
   

Storbekkfatet med Svartdalshøgdene ligger i det utpekte området. Her går Turistforeningens sti mellom de ubetjente DNT-hyttene i Øversjødalen og Rausjødalen. Foto: Jens Nygård
  

  

4.5 Padling, fiske og jakt For sportsfiskere og padlere er området et eldorado. Fra Hodalssjøene i nordvest kan man padle sammenhengende på den vakre og fiskerike elva Hola, via Langsjøen, elva Sømåa og ut i Isteren naturreservat hvor det er en kort tur over i Femundsmarka. Området er videre kjent for godt sportsfiske med både i fjellvann og elver. Både rypejakt og elgjakt er svært viktig for både fastboende og turister.

 

Langsjøen er et eldorado for padling, fiske og bading. Fjellene som omkranser sjøen, er pekt ut som egnede industriområder. Foto: Sverre Nygård
 

Padling og fisking i elva Hola innenfor det utpekte området. Foto: Sverre Nygård
  

  

4.6 Naturverdier og beite Det er store naturverdier i området. Disse behandles mer utførlig i andre høringsuttalelser, blant annet fra Tolga Østfjell villreinområde og Tolga kommune. Vi vil likevel kort nevne at området har mange rødlistede arter. Det utpekte området er leveområde for alle de fire stor rovdyra og den nordlige delen av området er hekkeområde for både kongeørn, fiskeørn og de senere år også havørn. Det er gode bestander av både lirype og fjellrype, og det hekker vipe i hele området. I tillegg finnes falk og Hubro.

Området er leveområde for villreinstammen i Tolga Østfjell. Som NVE selv påpeker er det utpekte området ganske lite. I nord faller det sammen med mesteparten av leveområdet til villreinstammen. Utbygging av vindkraft vil, med enhver plassering innenfor leveområdet, få konsekvenser for stammen. Vi mener villreinstammen må beskyttes og viser til at det ellers på Østlandet i disse dager slaktes ned stammer på grunn av skrapesyke. Miljødirektoratet ga en klar anbefaling om at leveområdet til villreinen må ekskluderes fra forslaget.

I tillegg er området et sammenhengende prioritert beiteområde. I Rendalen er området både et beiteprioritert område og et forvaltningsområde for rovdyr, mens det i Tolga gjelder beiteprioritering. Beitemuligheter er svært viktig for regionen i sin helhet. Området oppfyller dermed flere viktige natur- og samfunnshensyn som dels står i konflikt med hverandre og som alle blir vesentlig skadelidende dersom det bygges industri i området.
 
  

Hekkende ørn – begge bilder er tatt i den nordlige delen av det utpekte området. Foto: Sverre Nygård
  
  

Tranene stopper i Øversjødalen på vei nordover. Det er også hekkende tranepar i området.
Foto: Jens Nygård
  

Villrein på Svartdalshøgda. Foto: Odd Arne Osflaten


  

VIS DIN STØTTE VED Å UNDERSKRIVE DENNE HØRINGSUTTALELSEN

 
 
 
 
[ Tilbake til innholdsfortegnelsen ]